Sitater

” Du vet, man er ikke 90 lenger”

(Per Aabel i sitt 95 år)

Når barn stiller rare spørsmål, vil de ofte ikke ha svar. De vil heller at vi skal spørre dem tilbake, så de kan fortelle hva de tenker selv. Det gjelder voksne også. Derfor gjelder det å bytte på å være hovedperson i samtalen.
(Psykolog og forfatter Lisbeth Brudal)

Det beste du kan gjøre hvis du opplever å bli manipulert, er altså å ikke gi den andre personen sinnet ditt eller svakheten din.
(Psykolog og jurist Grethe Nordhelle)

Jeg har tillatt meg å sitere en del fra en bok som mange burde lese:

”Langs samme vei…..

En ressursbok for medvandrere.”

Navigatørene..

s. 14:

Vi tenker lett på diakoni som en tjeneste eller jobb som noen har. Men det er noe mye, mye mer; et omsorgsarbeid som vi alle inviteres til å være med i. Det er det kristne menneskesynet i praksis; evangeliets kroppsspråk.

s.15.

I en relasjonherjet tid er det et mål i seg selv å møte relasjonsbehovene i hjem og samfunn, uavhengig av hva vi måtte få delt eller hjulpet hverandre med i troen.

Ingenting ved våre liv faller utenfor Guds engasjement og interesse.

s.17

Medvandring handler altså først og fremst om en grunnlegende holdning i møte med mennesker. Det er et menneskesyn; en måte å møte andre på. Vise at vi ser dem når vi ser dem. Dette handler egentlig ikke om tid. Men et vennlig blikk, litt oppmerksomhet, et spørsmål, en kommentar – i en korridor, på kjøpesenteret, ved sandkassekanten, i kantina, under kirkekaffen, i ungdomsklubben. Da frir vi mennesker fra opplevelsen av å være oversett og uviktig.

s. 29. Vår erfaring er at det er få ting som har vært mer til hjelp og bidratt mer til gleden enn en medvandrer som har kommet opp på siden og vandret med oss et stykke langs veien.

Medvandring er et relasjonsord med mye varme, omsorg og hverdagsliv i seg. Det er med andre ord mye diakoni i medvandring. Diakoni er kirkens kroppsspråk. Et språk alle kan snakke. Ikke noe kun for den med spesielle gaver eller særskilte stillinger. Diakoni handler om hvordan vi alle møter hverandre og er et viktig fundament for medvandring.

s. 30.

I et samfunn hvor livsvirkeligheten oppleves stadig mer kompleks og oppsplittet, er behovet for helhet stort.

s. 37

Det er typisk Jesus dette; å se et kjempende enkeltmenneske og samtale om livets vitale spørsmål.

s. 38

Jesus var sammen med mennesker i deres verden både i Luk. 24 og Joh.4. Det var der det skjedde. Dette utfordrer vår ”Kom til oss!-”menighetstenkning. Bli med på våre aktiviteter og programmer! Vi trenger din innsats for å nå de målene som vi har satt oss! Det er i kirken eller på bedehuset det skjer! Men Jesus hadde ingen bygning eller faste program. Det var langs veien, i en lånt båt eller i andres hjem det meste skjedde. Han fokuserte på mennesker midt i deres verden, og det var der han møtte dem, hjalp dem og utrustet dem. Samtidig med våre ”kom til oss” – tilbud, må vi derfor spørre: Hva kan vi gjøre for å se, støtte og utruste mennesker der de befinner seg på sin banehalvdel. I hjemmet, på arbeidsplassen, i idrettsmiljøet. Det er nettopp her medvandrere passer som hånd i hanske.

Hva hadde forresten disiplene gjort den dagen Jesus samtalte med kvinnen? 12 personer hadde kjøpt mat til 13. En hadde brukt tida til å samtale. Interessant ressursforvaltning! Om enn satt på spissen; er det noe gjenkjennelig fra kristen virksomhet når det gjelder forholdet mellom tid til å prate med mennesker - og – tid til tilretteleggelse og vedlikehold?!?

Jesus er som vanlig, raus og inkluderende. ”Den som sår og den som høster, kan glede seg sammen."”(v.36-38). Her er det bruk for alle ut i fra hvor vi fungerer best i det så- og innhøstningsarbeidet som Jesus driver.

Slik tenkte og prioriterte Jesus. Han så, møtte, vant og elsket enkeltmennesker i en situasjon med uendelig mange muligheter og behov. Han så at høsten var moden. Derfor prioriterte han tid med den ene kvinnen. Gjennom hennes forvandlende liv ble høsten stor i hennes miljø. Fordi Jesus hadde en breddevisjon for verden, prioriterte han et dybdearbeid med enkeltmennesker.

s.41

En vandrehistorie forteller om de to som hugger stein i et steinbrudd. Den ene sier monotont at han hogger stein. Den andre sier drømmende i blikket at han bygger en katedral. De gjorde nøyaktig det samme, men med ulike perspektiver. Når vi som troende har fått Den Hellige Ånd, er det ingen grunn for oss til ikke ”å bygge en katedral”. Selv om mye tid med enkeltmennesker føles lite effektfullt i starten, er potensialet stort. Det er en måte å vinne verden på.

s.51

Sorg, samlivsbrudd, skuffelser på jobb, sykdom, o.s.v. er en del av konsekvensene av at livet rommer både ugress og hvete. Midt i smerten ønsker Gud å møte oss med sin nåde. Ofte bruker han medvandrere, med et lyttende øre og en skulder å gråte på, som en kan øse ut sitt hjerte for, prøve ut tanker på, ta ut sitt raseri på, kanskje lese Bibelen og be sammen med. En venn som tåler å tie stille og vedstå seg mangel på svar og forklaringer. Og som kan bidra til å bære andre gjennom tøffe veipartier gjennom forbønn.

s.52

Det er vel og bra med meninger og rett lære. Men, ikke minst i en relasjonskrevende tid som vår, trenger vi varme, åndelige fedre og mødre som ikke bare skyter meninger fra hofta, men som også går et stykke vei sammen med mennesker slik at nåden får gjøre sin gjerning.

s.61

Vitnetjenesten, eller bedre – fellesskapet med de som ikke bekjenner troen – er like viktig for en Jesu disippel.! Det er jo en leteaksjon å gang! Det er bortkomne sønner og døtre som mer enn noe ligger Gud på hjertet. I kap. 3 så vi at Jesus kaller oss ”det gode kornet” som han sår. Det betyr at hele livet vårt er såkorn, ikke først og fremst ordene våre. Det oppmuntrer oss til å være på parti med livssituasjonen, og tenke ut ifra de naturlige anledningene vi har i vennekrets, nabolag, jobbsituasjon. Men det handler like mye om at vi er ”på lag” med oss selv og hva som er vår mest naturlige måter å formidle troen på gjennom liv og ord. Skal dette bli en hjertesak for oss, må Gud gi oss det. På den annen side er det å leve blant vanlige folk, som Jesus gjorde, en prioriteringssak. Kanskje skal flere pastorer si til sin menighet slik en sa: ”Jeg vil ikke se dere i kirka mer enn en gang i uka utenom gudstjenesten! Resten av tida får dere bruke sammen men ikke-kristne venner!”

s.62

En av de virkelige tøffe utfordringene for Jesu disipler i dag, er å etablere samme holdninger til egen økonomi i en verden der mye handler om tingene rundt oss.

s.75

Å dele er å nå mål gjennom andre.

s.95

Fedre, sier Paulus, er det menighetene trenger- ikke bare kunnskapsformidling fra talerstolene. Mange har hørt mye forkynnelse, men færre har opplevd å ha medvandrere som de kunne dele sine liv med og som kunne utfordre dem personlig. Dette skyldes nok at de fleste kristne ledere og forkynnere har overvurdert forkynnelsens betydning og undervurdert samtalen – både den formelle og den tilfeldige. Alt for mange yngre mennesker har opplevd at voksne har glimret med sitt fravær utenom de møtene der de selv var i sentrum som talere og ledere.

All erfaring tilsier at hvis vi gir noen av vår tid og lar dem kjenne at de er betydningsfulle som hele mennesker, vil det komme til å bety noe både for deres livskvalitet og trosliv framover.

Skal man gjøre noe som teller i dag, er det fort gjort å tenke at en må arrangere festivaler og konserter. Allikevel er det mye som tyder på at en jevnlig prat om liv og tro med ette enkeltmenneske vil bety mye mer. Nå skal ikke arrangementer og relasjoner settes opp imot hverandre,….. Det er ingen ting som kan erstatte den personlige relasjonen når det kommer til kristen vekst og trygg evangelieforståelse.

s.100

Det som mer enn noe nødvendiggjør medvandring i vår tid, er de sårede og brutte relasjonene. ”Den største trusselen for verdensfreden i dag er ikke de etniske motsetningene eller nord-sørspenningen, men alle de usette barna. For de usette barna vil en dag kunne foreta seg noe for å bli sett!” sa FNs generalsekretær Kofi Annan for en tid tilbake. De ”usette barna” – i ulike aldre – finnes over alt, og det presset på familiene som oppleves i vår tid, gjør ikke problemene mindre. Dagens unge bærer på mye – ofte velbegrunnet – skuffelse over foreldregenrasjonen, ikke minst de ofte fraværende fedrene. Det er mange unge i dag som ber ”Fader vår…! Med forvirrende farsbilder inni seg. Det er kanskje heller ikke så rart at et av trekkene ved tida vår, er en voksende motstand mot materialisme – et opprør mot foreldregenrasjonen? Mange unge i dag sliter med å bygge relasjoner. De har blitt skuffet så mange ganger og vet ikke helt om de tør å satse på nye vennskap – og nærhet. Tanken på den livslange overgivelsen til et annet menneske kjennes ikke trygt, men truende.

s.104

Den største fare for kreativitet er erfaring.

s.122

Dialog er ikke en samtaleteknikk, men et menneskesyn som bygger på en grunnleggende respekt for hverandres tanker og erfaringer.

Langs samme vei
Tonje Haugeto Stang, Tor Martin Synnes og Ole-Magnus Olafsrud

Navigatørene

"Milde ord er som drypande honning, 
            søte for sjela og sunne for kroppen." 

(Salomos ordtøke 16,24)

"Det er oppmerksomheten som fyller omsorgen med innhold."

(Prest og sjelesørger Johan Arnt Wenaas)

"Den som vet at han har nok, er rik."

(Tao Te Ching)

"Rikdom er som sjøvann; dess mer man drikker, dess tørstere blir man."

(Schopenhauer)