Diakoni –
"Må skifte gir"
– For mange jern i ilden og høyt engasjement i alle prosjektene hun deltar i, har satt NN (42) på sidelinja.
Det stod å lese i Avisa Romsdal i haust. – Jeg er innstil på at det vil ta en stund før jeg blir frisk igjen. Fortsatt er kroppen i høygir,… . Symptomet var skyhøgt blodtrykk.
Dette avisoppslaget gav meg tankar om ein artikkel som eg les i 2003. Psykolog Arne Repål såg det frå sin synsstad, og kom med fylgjande påstand: - Det må være noe galt et sted når så mange av oss søker psykiatrisk hjelp.
Og Arne Repål heldt fram: - I verdens beste land skulle man tro at bare et fåtall slet med psykiske lidelser, ….
- Men hva skjer?Folk strømmer til, det er lange ventelister i psykiatrien. Få andre tjenester synes mer etterspurte! Hva er det som gjør at beboerne i dette lykkelandet har et så stort behov for psykiatriske tjenester.
Det finst sikkert fleire svar på dette spørsmålet. Og Repål nemnde eit par i form av motspørsmål: - Kan det være at dette landet ikke er så bra å bo i som det undersøkelser viser? Er det kanskje andre verdier enn de materielle som er avgjørende for hva som er det gode liv, verdier som drukner i presset fra et stadig mer markedsstyrt samfunn?
Baksiden av medaljen er slik: Ekstrem jakt på materielle goder og vellykkethet, et absurd forhold til kroppsbilder, spillemaskiner på hvert hjørne, reklame hvor du enn snur deg, galopperende krav til effektivitet og omstrukturering, oppløste familier og økende omsorgssvikt, mangel på verdier og normer.
Repstad stiller spørsmål om den einsidige fokuseringa på det biologiske aspektet ved psykiatriske lidingar i beste fall tilslører den samfunnsutviklinga vi er ein del av. For som han seier: - I mange tilfeller er en psykisk reaksjon det naturlige.
- Men det er viktig å kunne kalle det en lidelse, først da gir det rettigheter: Rett til nødvendig helsehjelp! Rett til sykepenger! Rett til å bli sett og hørt!
Repstad ser for seg landets innbyggjarar som eit stort felt med syklistar. Som blir piska fram i stadig større tempo. Kven som piskar, og kvar vi skal, kan ingen svare på. Men det går stadig raskare, og fleire og fleire har problem med å henge med. Nokon prøver fortvila å rope til dei som er i tet at dei skal sette ned tempoet. Men til ingen nytte. Hovudfeltet er i ferd med å sprekke. Enkelte grupper heng alt langt etter. Noko må gjerast. Men kva? Og kven bestemmer?
I eit samfunn der psykiske lidingar er i ferd med å bli like utbreidd som ei vanleg forkjøling, treng vi kanskje kjemikaliar. Nobelprisvinnar i medisin, Arvid Carlsson sa det slik: "Vi er på full fart inn i en kultur hvor det blir normalt å ta medisiner for å fungere optimalt."
Det vil bli for dyrt dersom hjelpeapparatet skal dekke alle våre behov.
Alternativet, seier Repål, er å utvikle ein mennesketype som i større grad har maskina sine eigneskapar: - Et menneske som ikke leter etter mening med livet, ikke sliter med selvbildet, ikke føler presset for å lykkes, ikke er avhengig av relasjoner.
Eit anna alternativ vil vere å senke farta på heile dette ville sykkelrittet. Må vi heile tida strekke oss for å bli endå lukkelegare? Kanskje vi for lengst har passert målstreken, uten at nokon har lagt merke til det? Kanskje vi er i ferd med å sykle frå grunnleggjande verdiar som gjer livet godt å leve?
Når eg les den ovanfornemnde artikkelen, har eg tenkt på Salme 8 i Bibelen, der det mellom anna står:
4 Når
eg ser din himmel, eit verk av dine fingrar,
månen
og stjernene som du har sett der,
5
kva er då eit menneske, sidan du kjem det i hug,
eit
menneskebarn, sidan du tek deg av det?
6 Du
gjorde han lite ringare enn Gud,
med
ære og herlegdom krona du han.
Det er Guds tanke med oss.
Rune Singelstad
(Litt.: "Det ville sykkelrittet", av psykolog Pål Repstad, i Psukisk helse nr. 1/2003)