Håp

”Den som har slutta å håpe, har slutta å leve,” sa en kjenning for noen år siden. Det kom jeg til å tenke på da jeg leste advent-bilaget i avisa Vårt Land(VL) som hadde tema HÅP. Her vil jeg se håpet fra tre synsvinkler. (Jeg har i det følgende saksa litt fra dette bilaget.)

Det har vært en dramatisk høst; krig i Kongo, dommedagsprofetier om klima og finanskrise. Nyhetene levner ikke mye rom for håp.

Første søndag i advent var jeg på lysmesse i kirka. Tema var ikke henta fra media. Eldgamle profet-tekster fortalte om den store kongen, Messias, som skulle komme. Andre tekster fortalte om at det som profetene hadde sagt skjedde, 6-700 år etterpå. De gamle tekstene gikk i oppfyllelse. Derfor feirer vi advent. Vi satt der i kirka med evighetens hvelving over oss.

Ja, det er mye godt håp, sier en reisende i fred og nødhjelp Jan Egeland, på spørsmål fra avisa VL.
Ett av de store paradoksene i vår tid er at midt i nyhetsflommen, er det mange som ikke oppfatter de store og håpefulle trendene. Det er farlig, for hvis man ikke ser at det nytter, mister man håpet og evnen til å jobbe for den gode sak.
Mitt håp for denne adventstiden er at vi, spesielt i Norge siden vi er blant de mest privilegerte, vil finne håp i at det nytter å gjøre verden bedre, sier Jan Egeland,

Det samme bilaget har også et intervju med tidligere Lyn-trener Espen Olafsen. Under tsunamien for snart fire år siden, mista Espen Olafsen samboer Elfrid og deres fem år gamle datter Frøya. Begge hadde omkommet i bølgene. ”To dager etter tsunamien 2. Juledag i 2004 blir Espen Olafsen og hans sønn Balder på sju gjenforent på et lokalt sykehus i nærheten av Khao Lak. Balder ser på far og spør: ”Hvorfor gråter du pappa?” ”Det er fordi jeg er så ufattelig glad for å se deg igjen, gutten min,” svarer Espen.” (”Hva skal vi med stjerner nå?” Schibsted –forlagene. Forf.: Espen Olafsen og Per Arne Dahl)

Håp er noe man aktivt skaper. Ordene kommer fra presten og forfatteren Per Arne Dahl. Han har fulgt tidligere Lyn-trener Espen Olafsen etter den katstrofale tsunamien.
Håpet må ha en horisont og være visjonært, sier Espen Olafsen.
Men det må ikke bare være noe å hvile blikket på, håpet må rette seg mot situasjonen her og nå. Det er en dynamikk mellom det som er, det som man i noen grad kan påvirke, og det man ønsker. ……………..
Det var en veldig krevende tid, men det slo meg tidlig hvor merkelig opplyst og tydelig landskapet var, selv om livet hadde brutt sammen og det var lett å gå seg vill. ………… Tilværelsen ble ekstremt fokusert. Det eneste som var igjen var Balder, meg og hendelsen og hvordan vi skulle klare å komme gjennom dette beksvarte mørket. Grepene sto for meg lysende klare. Håpsgrep vil han gjerne kalle dem.

Dahl og Olafsen understreker at det ikke finnes én oppskrift på hvordan man takler sorg og bygger håp.

For å kunne begripe, måtte vi gripe, sa Espen Olafsen.

Og her er hans fem håpsgrep:

Gi deg selv tid. Sorgarbeid er et langvarig og krevende arbeid. Ved å gi deg selv romslig med tid, og signalisere dette til omgivelsene dine, tar du vekk egne og andres forstyrrende forventninger omkring hvor langt du er kommet i sorgprosessen.

Gjør verden håndterlig. Hverdagen bryter sammen når sorgen rammer. Den må gjenskapes, bit for bit. Ikke ha for store ambisjoner. Det tar tid. Gi deg selv skryt for små framskritt. I begynnelsen handler det om neste oppgave: stå opp, spise frokost, komme seg ut i marka. Etter hvert blir tidsperspektivet lengre og du klarer å romme en dag, en uke, et år, før horisonten igjen åpner seg mot et liv.

Tekst Skrekkfilmen: Snakk om det som har skjedd og hvordan du opplever det. Samtalen gjør det mulig å begripe det som har rammet deg, og hjelper deg å lagre hendelsen og tapet på en roligere plass i minnet. Det vil gjøre rommet for angst og urolig netter mindre.

Skap møteplasser i sorgen. Tilbaketrekning og flukt er for mange en naturlig reaksjon når sorgen rammer. Men sorgarbeid er et for krevende arbeid til å klare alene. Bare ved å involvere andre kan du få den hjelpen du trenger. Det kan være krevende – å be om hjelp handler i stor grad om å jobbe med sin egen motstand.

Gi også rom for gleden. Selv om det som gledet mest nå virker meningsløst: Ikke slutt å gjøre det! Det hjelper deg å løfte blikket mot ny horisont – en meningsfull framtid. Dårlig samvittighet over å evne å glede seg er tull – gleden gir deg kraft til å være i sorgarbeidet. Til å konfrontere tapet, smerten og fortvilelsen. Og den som er borte, ville mest av alt ønsket deg en god framtid.

Under overskriften Uten retning reflekterer pastor i Fredrikstad Frikirke Per Eriksen over hvilken plass håpet har i det sekulære og gudløse forbrukersamfunnet vi lever i.

Og jeg sakser:

I en kultur der gudstroen er glemt og mennesker ikke lenger har noe mål for sin vandring på jorden, blir det vår egen oppgave å bygge paradiset her og nå. Trosbekjennelsens ord om legemets oppstandelse og evig liv, byttes ut med slagordet ”I want it all, and I want it now.” Den som hengir seg til forbrukerkulturens gudløse paradis, lar alt håp fare. Riktignok er det atskillig mer behagelig enn Dantes visjon av helvete. Men håpet har liten plass begge steder. Man er ved veis ende, ved livets mål.

Konsekvensene blir stadig tydeligere i samfunnet. Den internasjonale finanskrisen har flere grunner. Men en av de mest åpenbare er grådigheten. For hva skjer når det hele tiden er den kortsiktige profitten som styrer dynamikken? Hva skjer når toppledernes bonuser ikke handler om hvor langsiktig man bygger, men hvor høy og kortsiktig profitt man klarer å tallfeste?

Er det ikke et grunnleggende tegn på håp-løs kultur? Der alt dreier seg om nåtiden. Det er bare i nåtiden jeg kan nyte det gode liv. Så la meg ikke vente til i morgen. Det er dagen i dag jeg har. La meg fylle den til randen med nytelse!

Vi står overfor menneskehetens største utfordring gjennom historien. Vårt overforbruk har skapt ubalanse i selve klodens klima. Om vi ikke hanskes med utfordringen, kan jorden bli ubeboelig for mennesker i løpet av noen generasjoner. Vi vet det, men klarer likevel ikke å fatte drastiske beslutninger for å redde framtiden.

I den vestlige verden ligger det en dyp eksistensiell problemstilling bak det hele: Hvorfor skal jeg avstå fra goder i livet for etterslektens skyld? Hvorfor skal jeg igjen slite med å bygge steingjerder, når jeg kan sitte under en parasoll på stranden? Hvorfor skal jeg ofre, når dette livet er alt jeg har?

Den gamle grekeren, og våre egne forfedre, levde med andre perspektiver på tilværelsen. De visste at dette livet ikke var tilværelsens endestasjon. De levde med et håp om selv en gang å bli lukket inn i Guds paradis, og derfor trengte de ikke å få oppfylt alle livets behov her og nå. I den gamle salmen ”Lær meg å kjenne dine veie” uttrykkes det slik: ”Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer”. Jeg er overbevist om at dette er et håp med større kraft enn håpet om avtalefestet pensjon og enerom på sykehjemmet. Marx hevdet at religion er opium for folket, i så fall er den gudløse materialismen ren heroin.

I brevet til korinterne skriver Paulus: ”Så blir da disse tre stående: Tro, håp og kjærlighet”. I kirken tales det oftere om troen og kjærligheten enn om håpet. Men kanskje vi burde besinne oss på at uten håpet blir både troen og kjærligheten hengende i løse luften. For det er håpet som gir troen retning og innhold. Den tyske teologen Jürgen Moltmann skriver om håpets forhold til troen, at med det ”finner man ikke bare trøst i lidelsen, men er også protesten i det guddommelige løftet mot lidelsen”.

En tro uten framtidsperspektiv blir retningsløs. Den forfaller til den umiddelbare opplevelsen. På samme måten mister kjærlighetens gjerninger sin mening om det bare handler om dagens behovstilfredstillelse.

I kjøpesenterparadiset kan det godt innpasses en kirke som tilbyr opplevelser og behovstilfredstillelse. Men det er håpet som gir forandringskraft, varig glede og mot til å forsake. Det er bare når kirken strekker seg mot himmelen, at den kan gi inspirasjon til å forandre verden. Bare den kirken som lever i advent, kan tilby forlk mer enn opium.

Store deler av denne artikkelen er henta fra bilaget til avisa VÅRT LAND, med tema HÅP.

God adventstid og en velsigna julehøgtid.

Hilsen Rune Singelstad (diakon)