”Det finnes ingen perfekt måte å tilnærme seg unge i sorg”
Men den voksne må våge å ta kontakt likevel, mener forfatterne Birgitte Gjestvang og Marit Slagsvold. De har selv opplevd å miste noen av sine nærmeste i tenårene.
Ungdommer befinner seg mellom barn og voksen. Det er meningen at du skal løsrive deg, men så forsvinner plattformen du skal løsrive deg fra, sier journalist Birgitte Gjestvang.
Å miste. Sammen med Marit Slagsvold har hun skrevet boka Ung sorg. I den snakker 14 ungdommer ut om å miste noen de er glad i. Forfatterne har fått tak i ungdommene gjennom terapeuter, sorggrupper og andre kontakter. Alle som er intervjuet mistet noen da de var yngre enn atten år.
Går det an å skille mellom en voksen sorg og en ung sorg?
Det er nok like smertefullt uavhengig om man er gammel eller ung. Men mange unge kjenner ofte ingen som har opplevd det samme, og kan føle seg ensomme og annerledes blant jevnaldrende, sier Slagsvold.
Vi voksne har ofte en erfaringsramme som gjør at vi kan søke det vi trenger. Unge er mer prisgitt hvordan omgivelsene sørger. Men det er ikke sikkert at min måte å sørge på som voksen er den samme som barnet mitt trenger, sier Gjestvang.
Kjent fjes. Fotballspilleren John Arne Riise forteller i boka om da han som 18-åring mistet faren på grunn av kreft. Gjestvang og Slagvold var bevisst på å ta med et kjent fjes i boka.
Det viser at dette er noe som rammer alle. Det er ikke slik at man skal få skamfølelse for at ”døden har rammet oss”, sier Slagvold.
Er det noen fellesstrekk som går igjen hos alle ungdommene?
Ja, siden dette er en bok om ung sorg, så handler det også mye om forelskelse, styrke, sinne og opprør – rett og slett om mestring og håp for framtiden. En annen ting som går igjen, er at nettopp fordi mange ikke kjenner noen som har opplevd det samme, vet de ikke hva som er normalt og unormalt. Derfor sliter mange med følelsen av at de sørger på feil måte, sier Gjestvang.
Dessuten kommer det fram at det er tilfeldig og vilkårlig om de får hjelp. Vi sier ikke at alle som mister noen bør gå til psykolog eller få profesjonell hjelp, men at noen bør bry seg, sier Slagsvold.
Ikke et nederlag. I noen av kapitlene er også foreldrene til ungdommene intervjuet. Flere forteller om hvor vanskelig det er å møte en ungdom i sorg når man selv er knust. Gjestvang og Slagsvold gir følgende råd til foreldre som befinner seg i denne situasjonen:
Tør å be om hjelp. Spør en lærer, en tante eller noen venner om de kan snakke med ungene hvis du ikke klarer det. Ikke ta det som et nederlag.
Vær åpne og oppmerksom. Spør hva den unge trenger, og si hva du selv trenger.
Hvis du synes det er vanskelig å finne ut hva barna trenger, si det til dem.
Vær oppmerksom på at familien er endret. Husk at det tar tid å finne ut av det og nye roller. Snakk gjerne litt om hva det innebærer for det enkelte familiemedlem.
I noen familier klarer man ikke å trøste hverandre. Da blir det en dobbel smerte: For det første sorgen over å miste en man er glad i, og for det andre sorgen over at de som blir igjen ikke klarer å ta seg av hverandre, sier Gjestvang.
Tøffe i trynet. – Hva med ungdommer som trekker seg tilbake og ikke vil snakke om det?
Sorg kan se veldig forskjellig ut. Det finnes ingen perfekt måte å tilnærme seg unge i sorg, men det er viktig at det blir gjort. Våg å stille spørsmål og vær tilstede, ikke forsvinn bak en reol når du treffer dem i butikken. Det er bedre å ta et forsiktig skritt fram, enn ett tilbake, sier Slagsvold.
Ungdommer kan være tøffe i trynet, og da kan vi voksne føle oss klønete. Men vi har et ansvar for å gjøre oss tilgjengelige. Før ble det sagt at man måtte gå gjennom visse sorgprosesser, som for eksempel fornektelse, sinne og aksetp. Men nyere forskning viser at det ikke er sant. Det er mange måter å få utløp for sorgen på, og det er ingen fastlagte mønstre, sier Gjestvang.
Egne erfaringer. Forfatterne har selv egne erfaringer med temaet. Gjestvang var 16 år da første søsteren og så moren tok livet av seg. Slagsvold var 18 år da faren plutselig døde av hjerneslag. I forordet til boka skriver de at ”som unge jenter kunne vi hatt god hjelp av en bok som denne”.
Hva vet dere nå, som dere skulle ønske dere visste den gang dere opplevde sorgen?
Jeg skulle ønske vi visste at det er lov å sørge og være nyforelsket samtidig. På den tiden ville jeg på fest en dag, en annen ville jeg bare krølle meg sammen. Jeg hadde mye livskraft, men samtidig en slags mental fiskekrok bak øyet som nappet til og ga meg dårlig samvittighet hvis jeg var for glad. Jeg skulle ønske at jeg den gang visste at det er normalt å være så skiftende, sier Gjestvang.
Artikkelen er skrevet av Journalist; Christian Nicolai Bjørke
i avisa Vårt Land, lørdag 3. januar 2009, www.vl.no