Bekreftet i stedet for avkreftet

Hun fikk bil av faren sin på 18-års dagen i 1936.
Hun blomstret om kapp med våren det året, som ung og nyutsprunget russepike.
Oppvekst på Slemdal, og senere godt gift, hun fikk et helt liv på de økonomiske høydedrag i livet.
Kjekke barn, i dag er de voksne og hun har både barnebarn og oldebarn. Men nå er hun 89, dement, har kun én tann i munnen og er pasient på et sykehjem en time fra byen.

Datteren og mannen bor noen hundre meter unna.
Datteren er i arbeid, men hennes mann er pensjonist. Og hva gjør han?
Han besøker sin svigermor annenhver dag.
De har aldri hatt noe kjempenært forhold, han synes hun har vært overfladisk og kjølig. Men nå er hun gammel og ensom og isolert, og dement.

”Hun er ikke dement,” sier svigersønnen. ”Hun har bare en masse ubearbeidede depresjoner. Og det er nok til å ødelegge alle hverdagens minutter og timer.”

Det sitter mange slike på sykehjemmet.

Noen får sjelden eller aldri besøk.
Annenhver dag besøker svigersønnen henne en halvtimes tid. Hun lyser opp av glede når han kommer, og hver gang gjør han det samme:
Han snakker med henne om livet, hele livet hennes, fra dåp til død.
Han begynner fast med dåpen.
”Husker du at du ble døpt i Uranienborg kirke, av pastor Riddervold?”
”Ja,” sier hun, og øynene lyser.
”Og etterpå var det dåpsselskap.”
Og han snakker med henne om hvem som var faddere.

Deretter tar de barneskolen og snakker om lærere og venninner.
Så er det konfirmasjonstid, russetid, forelskelse, bryllup og barnefødsler.
Hele livet får ord.
”Og snart skal du dø,” sier svigersønnen.
”Ja,” sier hun med et lykkelig blikk, ”snart skal jeg dø.”
”Da må vi ha noen vakre salmer i begravelsen,” sier svigersønnen. ”Hva med O bli hos meg?”
”Ja, den er vakker,” svarer hun.
Snart etterpå går han.
Og pleierne på avdelingen sier til hverandre:
”Hva er det han gjør med henne? Når han har vært her, er hun ikke dement lenger.”
De andre pasientene ser også forandringen og sier:
”Hvorfor kan det ikke komme en sånn og besøke oss også?”

Svigersønnen, som har en fortid i helsevesenet, er veldig bevisst på hva han gjør:
Han bekrefter henne.
Hun er 89 år og avkreftet. Men han bekrefter henne, styrker henne, varmer henne, løfter henne.
Han er det store lyspunktet i hennes senkveldsår.

Svigersønnen er 73 år. Han har ikke noen godstol, han har ikke satt seg ned. Han har oppdrag og oppgaver og krefter han vil bruke på andre.
Barnebarna hans er to gutter på 3 og 5 år. De drar han på trikketur med.
Når moren tar telefonen og roper til barna: ”Det er bestefar, vil dere på trikketur i dag?” så roper de ”Jaaaa” med 17 a-er.

Bestefar vet når det er lite trafikk på trikkene. Da kan de sitte helt forrest og ha god plass. De har med niste, appelsin, kvikklunsj og melk på flaske.
De kjører mange timer til endestasjonene og tilbake til sentrum, og til nye holdeplasser på andre linjer.
Bestefar forteller om stedene de passerer, om hus og bygninger og om hvordan det var før.
Jonas og Henrik kan navnet på alle holdeplassene mellom Oslo S og Østensjø og mellom Nasjonaltheateret og Frognerseteren.

Trikketurene med bestefar er høydepunkter i barndommen som de kommer til å ta med seg. Både opplevelsen, kunnskapen, kontakten og gleden.

Min venn er selv pensjonist og forgyller sin demente svigermors nittiende år.
Og han er en nær, kjær og varm bestefar for den nye generasjon Oslobarn, foreløpig på 3 og 5 år.
Selv er han godt over sytti, og livet har gode og meningsfylte sider. For det er slik han vil ha det.

(Gjengitt med tillatelse: Gledens Gud. Forfatter: Karsten Isachsen. Avenir forlag.)